533. Å eg veit meg eit land

Vers 1

Å, eg veit meg eit land

langt der oppe mot nord,

med ei lysande strand,

mellom høgfjell og fjord.

Der eg gjerne er gjest,

der mitt hjarta er fest

med dei finaste, finaste band.

Refreng

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Vers 2

Der eit fjell stig mot sky

med si krona av snø,

og i lauvklednad ny,

det seg speglar i sjø.

Og det smilar mot strand

med si bringa i brann

i den solklåre, solklåre kveld.

Refreng

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Vers 3

I min heim var eg sæl

av di Gud var attved.

Og eg kjende så vel

kor det anda Guds fred

når til kyrkje me for,

når me heime heldt kor,

og med moder, med moder eg bad.

Refreng

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Vers 4

Denne heim er meg kjær

som den beste på jord.

Han mitt hjarta er nær,

denne fjetrande fjord,

og det målande fjell

og den strålande kveld,

hugen leikar, ja, leikar på deim.

Refreng

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Vers 5

Og eg lengtar så tidt

dette landet å sjå,

og det dreg meg så blidt,

når eg langt er ifrå.

Med den vaknande vår

vert min saknad så sår,

så mest gråta, mest gråta eg kan.

Refreng

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!

Å, eg minnest, å, eg minnest,

å, eg minnest så vel dette land!