559. Vi skal slumre men ei evig

Vers 1

Vi skal slumre, men ei evig.

Livets morgenrøde skjønn

skal vi se og aldri skilles,

oppstå herlig med Guds Sønn.

Ja, fra havets dype daler

og fra jordens sletter skal

komme en utallig skare,

stige frem fra berg og dal.

Refreng

Vi skal slumre, men ei evig.

Livets morgenrøde skjønn

skal vi se og aldri skilles,

oppstå herlig med Guds Sønn.

Vers 2

Å, hvor hjertet smerter, bløder

når den blomst som var så skjønn,

som vi voktet her med glede,

visnet under syndens lønn.

Ved den stille grav vi sørger

inntil solen synker ned.

Håpets sol dog skinner vennlig

på det stille hvilested.

Refreng

Vi skal slumre, men ei evig.

Livets morgenrøde skjønn

skal vi se og aldri skilles,

oppstå herlig med Guds Sønn.

Vers 3

Vi skal slumre, men ei evig

i den stille kalde grav.

Du som tar skal være lovet,

takk, o Herre, du som gav!

I Guds stad så lys og herlig

døden aldri skiller dem

som vår Herre til seg kaller

ut fra graven til sitt hjem.

Refreng

Vi skal slumre, men ei evig.

Livets morgenrøde skjønn

skal vi se og aldri skilles,

oppstå herlig med Guds Sønn.